Helt svorsk
3

Tekst: Cille Biermann
Foto: Glenn Røkeberg

Kvinner & Klær, 21.10.1997

S
å ble han ikke proffspiller i fotball. Ei heller i ishockey. Nærsyntheten og Beatles tok ham først. Derimot er han uoffisiell verdensmester i norgesfotografering, en sport han mestrer tross sine optiske minussider. Dessuten er Bjørn Afzelius blitt 50 pluss siden sist.

Det var først da jeg skulle ta førerkortet at jeg skjønte jeg hadde et problem. Verden har helt klart fortonet seg annerledes etter at jeg fikk på meg briller, det ble jo plutselig blader på trærne og gresstrå på bakken. Det var kul å se de små detaljene, i grunnen.
- Kan du være så snill å ta av deg de ytterst lite kledelige du har på nå?
- Hva fan! Åkeij, åkeij.

Norge rundt
Bjørn Afzelius putter lydig de digre panoramaglassene i sotet materiale, som sikkert er praktiske ute i solen, pent ned i sin hendige, store stresskoffert i skinnende stål som på ingen måte matcher Che Guevara-merket på olajakken. Mysende tar han på brillene vi er vant til, selve varemerket hans, de

ovale med innfatning så tynn som en gitarstreng, de som kler vennen Åge Aleksandersen sine, de som i alle år har rammet inn hans sexy blikk og til tider vært den eneste fysiske hindringen mellom ham og de elleville husmødrene og mødrene og døtrene deres i Øvre Årdal, i Byparken på Kongsvinger, i Runarhallen i Sandefjord, og gudene må vite i hvilke andre lokaliteter han har klart å avholde konserter. Idet han tar dem på, er alt som det skal være, det er som om tusen bitar faller på plass. Ved siden av Bonnie Taylor og Smokie er det liksom Bjørn Afzelius.
Norgesvennene. De som ikke kan få nok av landet vårt, som stadig kommer igjen og igjen for å motta gullplater for rekordhøye salg og lusekoftene til Se & Hør for rekordhøy popularitet. Norgesvennene, som Momarkedet legger opp programmet rundt, som er villige til å se gjennom fingrene på dyre ølpriser og billig selvgodhet, som gjerne vil ha laftet tømmerkoie oppi fjellheimen.
- Hva er det som er så ille med Sverige?
- Altfor mye, kan vi ikke snakke om Nårje? Som er gammelt og varmt. Her hersker en framtidsro, dere har visjoner. Samtidig som dere har bevart følelsene for samhold, opphav og opprinnelse. Men jeg vil gjerne legge til at det ikke går an å stenge grensene selv om man er blitt styrtrik, før fan, det er altfor lett å isolere seg her oppe i Norden. Också har dere en så jævla vakker natur, sukker han. -Det er jo til å bli helt gal av.
 

Fotofrik
Galskapen har gitt seg helt konkrete utslag i Afzelius sitt tilfelle: -Jeg har ganske sikkert oven en million fotografier av norsk natur, bare av Kvitfjell er det vel ca 3500. Av hytta til Åge i Oppdal har jeg antakelig oppunder tusen. Jag tar video også, jeg har et eget lite kartotek, og særlig strekningen Molde-Svolvær er bra dokumentert. Bland annet en rekke flotte strekk fra innsiden av tunnelene. Den største delen utgjør vel antakelig samlingen av flyvinge-fotografier, rundt regnet inneholder den 7852 eksemplarer av arten. Det er jp så jævla mye fint man ser når man er oppi luften, broer for eksempel. Jeg har mange bilder av broer.
- Tror du dette har sammenheng med nærsyntheten din?
- Det hele bunner i at jeg ikke tror på det jeg ser, jeg ha det på film. Først da blir jeg overbevist om hvordan det faktisk ser ut. Ikke bestandig da heller, forresten. En gang var jeg på en omfattende turnérunde på Nordvestlandet i et fantastisk vær og kom som vanlig hjem med hauger av filmer. Det var bare det at da jeg dro av gårde på samme runde tre år etter, tok jeg nøyaktig de samme bildene. Været var nemlig litt annerledes. Ja visst er det komisk. Og veldig dyrt. Jeg vil anta at jeg står for ca 25 prosent av Kodaks omsetning i Göteborgs-området. Men kan du sette av en ti års tid, må du gjerne komme og se på!
 

"Moderne" mann
"Nå, vesla, vil du være med meg hjem og se på norgesfotografi-samlingen min?" er ikke helt i Bjørn Afzelius sin stil. Det er ikke patetiske sjekketriks som har ført til at han ennå ikke har klart å kare seg ut på det lille småbruket med en hengiven kone der han kan fylle rollen som Pater Familias i en kjernefamilie med ti unger, kaniner på loftet og kuer i fjøset. Isteden har han vært, og er fremdeles, alenefar for Isabelle som nå er 16, og han har delt omsorg for Rebecca på 18. Døtrene har med andre ord to forskjellige mødre.
- For, som han lakonisk uttrykker det,
- jeg er da en moderne mann.
- Å være alenepappa har vært en fantastisk opplevelse, kanskje særlig sammen med en datter. Det har vært jævvla spennende å følge en utvikling som er så annerledes enn min egen, og dermed få bryne meg på egne holdninger og oppfatninger. Samt se hvor tidlig kjønnsforskjellene trer fram! Det har bare styrket min tro på hvor unaturlig mye av kjønnslikhetshysteriet er. Døtrene mine har fått meg til å skjønne hvorfor jeg ikke forsto noe som helst den gang da; det vil si på det stadiet i livet jeg trodde jeg forsto alt. Men det er først nå at brikkene faller på plass. Det har vært fan så interessant og lærerikt, poenget er jo at vi menn ikke skjønner noe som helst. Vi må innse at dere er sentralpunktet i universet, vi må sørge for at dere får den plassen og mulighet til å fylle den. Det er ikke mannlig svakhet å hente styrke hos en kvinne. Men vi må heller ikke kastrere mannen og gjøre ham kjønnsløs og konturløs som mann. Da blir han uinteressant.
- Hvor interessant er du?
- He-he, jeg er den samme myke macho som jeg alltid har vært. Jeg er fremdeles like opptatt av å hjelpe de svake i samfunnet som jeg er i å hjelpe en partner til selvstendighet. Derfor liker jeg ikke ordet "kjønnskamp", det er vel før fan ingen kamp, det er et spørsmål om å hjelpe, ha gjensidig respekt, klare å samarbeide, gi hverandre rom. Kjønnskamp endre med at man fører tabeller over hvem som skifter lyspærer.  Det er like meningsløst som kjønnskvotering. Jeg har hatt en kvinnelig trommeslager, og vet du hvorfor? Fordi hun var best.
 

Stadig optimist
- Er kjernefamilien best?
- Ikke nødvendigvis, men jeg drømmer fremdelen om den. Jeg har selv vokst opp på et lite sted i Småland med foreldre og besteforeldre rundt meg. Fra mors familie kom musikken, fra fars familie interessen for samfunn og politikk. Den sterkeste kvinnen i mitt liv har vært farmor. Med stor klokskap, stort syn på verden, stor trygghet i seg selv, stor hjelpsomhet og stor bruk av kvinnelig intuisjon stor hun for alt jeg ønsket meg her i livet. Farfar hadde vært sjømann og reist overalt og lærte meg å bli nysgjerrig på verden utenfor og at alle mennesker er like mye verdt. Istedenfor å drikke seg bevisstløs når han kom hjem fra arbeidet lørdag ettermiddag, dro han på biblioteket. Det er vel derfor jeg like gjerne går til sengs med et atlas.
- Som?
- Med en roman. Gjennom farfar forsto jeg at underklassen bare kan hevde seg mot overklassen ved å kultivere seg.
- Du stabler på beina kultursentra i Chile og Nicaragua. Men når har du egentlig tenkt å gjøre noe med dette med kjernefamilien?
- Aldri. Jo, forresten, kanskje. Men kom ikke her å si at jeg ikke har prøvd. Hver gang har jeg vært like optimistisk og satset like mye.
- "Hver gang" er opp gjennom årene blitt noen ganger. Tilsvarer det like mange nederlag?
- I prinsippet, ja. Men det er faktisk ikke slik at du kan planlegge alt ned til hver minste detalj. Et forhold kan ta en retning du ikke visste på forhånd, det kan oppstå situasjoner og følelser du må forholde deg til uten å lyve verken for deg selv eller partneren. Livet er ikke noe ferdig produkt, før fan.
 

Ærlig kortspiller
Bjørn Afzelius lyver i det hele tatt svært lite. Han er tilnærmelsesvis kompromissløs både i privatlivet og platelivet, og ofte er ikke skillet mellom særlig synlig. For oss som hører på, vel å merke. For han holder sine private kort tett inntil brystet, men gir ut hele sin personlige bunke.
- Hvordan takler du rollen som psykolog?
- Musikken min fungerer som en brevveksling mellom meg og publikum, og hvis den kan gi andre en følelse av at de ikke er alene, av at det er lov å føle slik og tenke sånn, er det jævvla positivt. Det er fint å føle at man gir inspirasjon, både på det private og det faglig politiske plan. Jeg får mengder av henvendelser fra mennesker som forteller at tekstene mine har ført til alt fra innmeldelse til Amnesty til at de har kuttet ut selvmordstanker. Jeg signaliserer hvem jeg er, hvor jeg står, hva jeg mener. At det ut av dette også er blitt noen sanger som vil overleve meg, er jo heller inte så illa!
 

Sportsdoper
"Tanker vid de 50" er tittelen på hans plate som kom i høst. Den er ikke en samling skillingsviser om tap av manndom, hår, kvinner, potens og illusjoner. Bjørn Afzelius syns tvert imot det er rett åkeij å runde halvt hundre. Dette akter han å gi signaler om, ikke minst til sine medbrødre som tror at solseng og tenåringsoppførsel skal legitimere lysten til å klype småpikene i rompa. Riktignok kan han ikke spille ishockey lenger, på elitenivå vel å merke, men bortsett fra det syns han formen er oppadgående, ikke minst i slalåmbakken. Ja, til å være delvis skåning er han rett ut fantastisk. Slalåm er en sport man vel kan si han begynte med i relativt moden alder, og som han hevder har vært gift i kroppen i disse ti årene. Det blir naturligvis en del stopp nedover i bakken, han må jo ta noen bilder underveis også.
- Snowboard er vel det neste?
- Er ikke det litt uverdig for eldre herrer? Nei, Åge og jeg får holde oss på to planker.
- Du er fullstendig sportsgal?
- Nei.
- Jo.
- Åkeij, Interessen for blant annet fotball- og bokseresultater henger like mye sammen med behovet for å systematisere. Jeg husker alt, enten det er tekster, tall eller resultater. Jeg er et manisk ordensmenneske. Hvis jeg flipper ut, vet jeg at det er et system et sted. Jeg er også totalt anarkist.

- Når da?
- Når jeg har ansvar for kun meg selv. Når jeg er på turné, de 22 timene i døgnet jeg ikke er på scenen. Ellers er jeg tilhenger av første sporet på platen "Gammaldags moral". Spør døtrene mine! Jeg har aldri hatt sans for fri barneoppdragelse.
- Hvordan er Bjørn Afzelius som svigerfar in spe?
- Gutta får værsågod klippe plenen før de tar med seg jentene mine ut.