Tesen etter antitesen
3

Av Gerd Johansen

Nye Takter nr 166, 30.04.1986

Trubadurene Mikael Wiehe og Björn Afzelius synes å være mer i takt med samfunnet nå, enn deres felles og individuelle fortid avslører. En av grunnene kan være at det brutale mordet på Olof Palme har avdekket en uttalt bevissthet i Sverige, overfor maktmisbruk og undertrykking i verden.

En annen grunn er selvsagt at de to trubadurer befinner seg på livets middagshøyde, med det erfaringsgrunnlag og et tiltagende flegma det innebærer. På Afghanistan, sa for eksempel Mikael Wiehe på pressekonferansen i Oslo før den nylig avsluttede norgesturnéen, - har jeg tenkt en hel del. Og han siktet til de konfrontasjonene han opplevde både med presse og publikum sist han og Björn Afzelius turnerte akustisk til inntekt for land i Mellom-Amerika som led under den amerikanske imperialismen.


- Det var en nyttig konfrontasjon. Jeg innser nå at en stormakts våpenintervensjon i en underlegen stat må fordømmes men det betyr ikke at jeg vil gi min støtte til de afghanske opprørerne. For meg ville det bety å støtte det reaksjonære.

Under konserten på Rockefeller senere samme kveld kom det da heller ikke til konfrontasjoner av noe slag. Det var ingen hentydninger verken til Afghanistan eller Cuba,

og bortsett fra nødtørftig markering av målsettingen med turnéen - nemlig å skaffe penger til sandinistene i Nicaragua - var det heller tynt med utenrikspolitisk kritikk. Kommentarene mellom de etter hvert kjente og. kjære visene, hentet henholdsvis fra Wiehes, Afzelius’, og Hoola Bandoolas repertoar, var i hovedsak knyttet til hverdagslige, mellommenneskelige forhold og små anekdoter med småsyrlige, antikapitalistiske, antikommersielle og antireaksjonære pigger.

Det er et eller annet udefinerbart tidløst over disse herrene. De trekker stadig til seg et yngre publikum, og det synes tydelig at f.eks. Imperiets totale "anerkjennelse" av Hoola Bandoolas storhet har ført til at en rekke barrierer har falt. Publikum på Rockefeller hadde en antatt gjennomsnittsalder på 25, og de som var "gamle nok" var ikke større antall enn dem som så vidt holdt aldersgrensen.

Åtte hundre tusen svenske kroner har Afzelius & Wiehe spilt inn til ulike undertrykte grupper de siste tre årene de regner med å spille inn millionen i år. Inntektene av annenhver konsert går i sin helhet til det formålet trubadurene har bestemt, og det blir ikke så lite av gangen; konsert med to akustiske gitarer og menneskelig utstråling koster ikke så mye, og overskuddet blir betydelig når det som regel dreier seg om utsolgte hus.

- Folk kommer til konsertene våre dels av nostalgiske grunner, dels for å støtte en politisk sak de tror på. Men først og fremst kommer de for å høre musikken.

Det var Wiehe og Afzelius skjønt enige om, og erfaringen fra Rockefeller tyder på at de har rett. Og nå, når begge har oppløst sine respektive band, hvor lenge vil da reise rundt med gitarene og drive veldedighet?

- Vi vil fortsette å spille for undertrykte folk så lenge folk er undertrykt.

Gerd Johansen