Gjenhør med 70-tallet
3

Har gamle, progressive rockere noe på en scene å gjøre - 20 år etter at de egentlig ble oppløst?
Jeg synes det, særlig når de leverer en særdeles bra "vare".

Av Knut Utler
Aftenposten 04.10.1996

Mulig at det hele var en eneste lang mimrestund. Slik var det sikkert mange som oppfattet konserten med Hoola Bandoola Band i Oslo Konserthus i går kveld. Men mimring kan også være verdifull og viktig. Som med de svenske progressive rockerne i Hoola.

Det er nemlig påfallende hvor aktuelle mange av gruppas sanger fortsatt er. Sånn sett også en kveld til ettertanke for de sannsynligvis mange eks-radikalerne som befant seg i salen. Ikke mange under 40, de få som var der og som knapt var født da Mikael Wiehe, Björn Afzelius og de andre syn i bandet hadde sin storhetstid på midten av70-tallet, var sannsynligvis tvunget dit for å oppleve hvor gale foreldrene deres var. I alle fall var det slik Afzelius formulerte seg. Og kollega Wiehe presenterte bandet slik: Vi er blitt 180 år eldre - og sannsynligvis 180 kilo tyngre, også. Tiden har endret seg, sa han. Men ikke Hoola Bandoola. Vi har de samme visene, og de samme holdningene.
Gjenforeningen er rent midlertidig. Når denne turneen er over, går de hver til sitt igjen. Men at mange av de 1200 som satt i salen i går kveld, hadde et sterkt forhold til Hoola Bandoola i sin tid (og kanskje også i dag), er det ingen tvil om. Det var mange som sang med etter hvert som den ene kjente sangen etter den andre dukket opp. "Vem kan man lita på", "Herkules", "Keops Pyramid", "Garanterad Individuell", "Victor Jara", og så videre og så videre.
Kanskje ble det litt trått innimellom. Jeg kunne nok også ha ønsket meg et annet konsertlokale, en klubb for eksempel.


TILLEGG: - vi er blitt 180 år eldre - og sannsynligvis 180 kilo tyngre, fortalte Mikael Wiehe (t.v). Her med Bjørn Afzelius i forgrunnen.

Konserthuset ble litt satt for det Hoola Bandoola Band står for. Men spilleglede og driv (de spiller faktisk bedre i dag enn for 20 år siden) var det ingenting å si på, og noe inntrykk av et omreisende musikalsk museum ga denne gjengen absolutt ikke. Etter et 90-minutters sett, og to ekstranummer var det slutt. Siste låt ble en av deres mest kjente, "Jakten på Dalai Lama". Et verdig punktum for en flott kveld.