Gamle helter strevde hardt
3

...men Åge Aleksandersen fikk liv i Hoola Bandoola Band.

Den første halvtimen satt vi og måpte. Forsøkte Hoola Bandoola Band bevisst å få oss til å pipe dem ut? Men etter hvert gikk det bedre - først og fremst takket være Åge Aleksandersen.

Av Trygve Lundemo
Adresseavisen 28.09.1996

Bjørn Afzelius introduserte kveldens gjesteartist som mannen som hadde lært dem å spille gitar, piano, trommer og bass, mannen som hadde lært dem å synge på dialekt og lært dem å gå på ski. En liten overdrivelse - bortsett fra det siste.
Men faktisk; først da Åge Aleksandersen gikk på scenen midtveis i konserten, ble det stemning i Olavshallen i går kveld. Han sang duett med Afzelius - "Rosalita" og "Lys og varme" - og det fungerte. Det er en spesiell musikalsk varme mellom Afzelius og Wiehe og Åge Aleksandersen.
Bandet hang med på notene også, selv om ingen av "backingmusikerne" i Hoola Bandoola Band er på høyde med de musikerne Åge Aleksandersen har omgitt seg med de siste årene.

Pinlig
Den første halvtimen i går kveld var det nemlig pinlig å høre på de gamle heltene. Afzelius hadde ønsket velkommen med å si at bandet har 400 års musikalsk erfaring og at de låter ganske ille. Han hadde dessverre helt rett . Det hørtes ut som åtte menn som satt på hver sin enecelle og forsøkte å huske rytme og melodi på sine gamle suksesslåter.
Jeg begynte nesten å synes synd på den gamle kompisgjengen som var ute på tur.
Det hjalp ikke at de tilegnet en av låtene til Hans Rotmo heller. Åtte mann er for mye når man - tross en lengre Sverige-turné nå nettopp - ikke er samkjørt. Det fungerte bedre da bare halvparten av bandet spilte.
 


HALTET: Hoola Bandoola Band haltet sørgelig under store deler av konserten i Olavshallen. Det ble bedre etterhvert, men Björ Afzelius og Mikael Wiehe klarer seg i dag bedre uten sine gamle kompiser.

Tok seg opp
Under tre låter før Aleksandersen kom på scenen begynte vi likevel å huske den mystiske auraen, det sterke musikalske og sosiale engasjementet denne gjengen en gang omga seg med. Den første sangen Afzelius skrev; "Bläckfisken", om den monopolkapitalistiske utsugermentaliteten, holder fortsatt. Og Wiehes hyllest til Victor Jara er en klassiker. Både den og "Juanita" viste at bandet kan jo henge sammen, selv på latininspirerte rytmer.
Etter Aleksandersens visitt avtok intensiteten igjen, men bandet hadde i alle fall spilt seg varme. Etter hvert kom det flere gamle favorittlåter i greie versjoner, slik at det godt voksne publikummet antagelig kunne si seg noenlunde tilfreds med kvelden.

Verdens eldste
Selvfølgelig er det et morsomt poeng at Hoola Bandoola Band er verdens eldste band som fortsatt spiller med originalbesetning.
- Selv Rolling Stones skifter ut de medlemmene som blir slitne. Det gjør ikke vi, sa Afzelius. Men kanskje burde de gjort nettopp det. For den 25 år gamle politiske og musikalske gløden er ikke lett å vekke til live igjen.
Afzelius og Wiehe er i alle fall langt bedre hver for seg - eller som duo - enn de var som frontfigurer for åttemannsbandet vi hørte i går.