Björn Afzelius Globetrotters- Exil
3

Av Tore Olsen
Puls nr 4, 1984

Det ligger noe veldig tiltalende og noe pretensiøst i Bjørn Afzelius. Men det er når man forstår Afzelius’ bakgrunn, ideer og kampmoral at man aksepterer ham bedre. Han har røtter i 50- og 60 (les intervju), og den politiske kampen (fra venstresiden) på slutten av 60- og begynnelsen av 70-tallet. Dette er sentrale sider ved svenskens artisteri. Han har idealer og tar standpunkter og sider.

Et barns vanskeligheter med å få den harmonisk og riktige starten på livet starter LP-en. Side 2 avsluttes med to suiter, "Hiroshima" (13.39 minutter) og "Folkens kamp" (4.55). "Europa" (7.15) på side en har også en slik profil: Mens kampen kun sto i tredje verden på 60- og 70-tallet, står den plutselig i vår egen trappeavsats i 80-tallet:

"Plötseligt var vi en del av världen/plötseligt tog vår ungdom slut". — Artisten ber sine gamle kampfeller komme fram igjen. Ingen ønsker å være i et nytt Hiroshima. Bertil Goldbergs "Folkens kamp är folkens hopp" oppsummerer vår situasjon: Sanningen är våldsam, låt dej inte luras; Folkens kamp är folkens hopp.

Afzelius ønsker å berette noe.

Legge igjen nos som kan vekke reaksjoner. Man trenger en del av denne tankegangen oppi dagens kyniske dumme og intetsigende popmusikk

Musikalsk ligger Afzelius fremdeles nært opp til sitt "sound", et lydbilde som Aleksandersen benytter seg av (også Lundell). Bandet består av gitarer, keyboards, bass og trommer. Til denne LP-en har Bjørn tatt med seg organist Olle Nyberg, og akkurat de mektige fisletonene preger lydbildet. Plata har et jevnt og godt musikalsk materiale. De beste er "Hiroshima", som har en majestetisk marsjerende åpning, en rock-symfoni, med gode skiftninger; balladerockeren "Isabelle" og tittelkuttet.

En tiltalende LP.