Björn Afzelius - Exil
3

Av Tore Olsen
Puls nr 4, 1984

Bjørn Afzelius er tilbake med en ny LP. Exil har blitt tittelen og den er anmeldt lenger bak i avisen.
Afzelius - den mest populære svenske artisten her hjemme, inntil Ulf Lundell slo så kraftig an med Kär och Galen - er stilmessig rettet inn mot mye av den samme formen som sin kollega: amerikansk storby og roots-rock å la Dylan og the Band.

Afzelius er heftig politisk aktiv. Han søker etter en rettferdighet: han gjør det fra venstresiden. Dette tok til allerede den gang Bjørn var med å sette i gang Hoola Bandoola Band i 1970. Innen Hoola gjorde han i 1974 sin første soloplate, Vem är det som är rädd? Oppbyggingen av karriere og en alternativ musikkbevegelse trakk saft ut av Bandoola-bandet, som sommeren 1976 sprakk opp. Mikael Wiehe og Afzelius startet begge solokarrierer.
För Kung och Fosterland
het Bjørns gjennombrudd som soloartist. Den kom i 1976. Utropt til årets svenske LP av kritikerne. Og publikum samlet seg rundt smålendingen. Selv om Bjørns karriere gikk opp og ned, har han siden Globetrotter (1980) — som etterfulgte Johnny Boy (1978) og Bakom Kulisserna (1979) — fått økt respons fra publikum. Dette slo ut i lys lue med Innan Tystnaden (1982), LP’en som virkelig skjøv Afzelius fremst i salgsrekkene i Sverige. Etter den kom den dobbelte live-platen Danska Nätter.
To år er gått. Exil er her. Afzelius har vært i Oslo og snakket om LPen. Det slår en at Bjørn har brakt inn et mektig orgelbrus i sitt sound. I det hele tatt er lydbildet gjort mektigere - «pampigare» som han selv kaller det.
"Dette er mest gjort for melodiene, det er ikke så mye lagt an etter tekstene."
Låtmessig og arrangementsmessig er spiren ennå amerikansk rock & roll, av 60- og 70-tailskvalitet.
"Amerikansk rock & roll er min folkemusikk, blandet med svensk, latinamerikanske toner, Tex-Mex musikk og calypso. Som du sier er det brukt asiatiske toneskalaer på et par av sporene. Det gjorde jeg første gang på Johnny Boy, uten at jeg den gang var klar over det.. Det brukes på den lange suiten «Hiroshima». Jeg er glad for at jeg endelig gjorde den. Jeg har hatt idéen et par år."
Det ligger en genuin stahet, stolthet og forbitrelse i Afzelius tekster. Han tror på den kampen — den holdningen, de idéer — han fanget opp tidlig for rettferdighet som han karakteriserer det som.

"Jeg mener det er viktig å oppmuntre, bygge opp menneskers selverkjennelse, for vi mennesker har like visjoner og drømmer. Den gang vi protesterte på begynnelsen av 70-tallet, gjorde vi det vi måtte gjøre. Det er fint å se unge i dag gjøre det samme. Den gang var det venstrekreftene som kjempet mot undertrykkingen i den tredje verden (Vietnamkrigen). Nå er plutselig trusselen her i Europa. Ingen vil ha krig. Jeg kan være enig i at mennesker kan bli trette av denne stadige påminnelsen... at man nærmest kan få en motreaksjon, som det skjedde under Polen. Folk ble til slutt lei av å lese om Polen. Risikoen er at informasjonen kan bli liberal: I Sverige kan vi i dag møte alle typer foreninger som er mot krig — "leger mot krig", "husmødre mot krig", "hunder mot krig" (ha-ha). Folk tenker "jag vill inte dö". Nå er den rike; hvite verden plutselig blitt konfrontert med den, noe som den tredje verden ble på 60- og 70-tallet. Var det da noen hvite, rike mennesker som snakket om fred? Selvsagt ikke. Jeg støtter liberale fredsrørelser... men det jeg vil er å vinne rettferdighet. Jeg ønsker ikke liberal fred i El Salvador: jeg vil ha rettferdighet. Det samme med Afghanistan... Alt dette er det vanskelig å forklare i en sang... det ligger en god del mellom linjene."
Mr. Afzelius brenner for ting. Det er prisverdig. Han ser musikk som det sterkeste uttrykksmiddelet for å spre ideér, tanker.
Kultur/kunst er sterkere uttrykk enn det politiske. Og musikk er det sterkeste, sterkere enn filmen også. Og rocken har her en viktig plass.
"Tenk hva John Lennon fikk ut av det at han satt i et hotellrom i Canada, ganske stein sikkert og gjorde "Give peace a chance"... en sang alle fredsbevegelser i hele verden synger i dag. Det er ikke et dikt, ingen bok som kan romme samme mening."
"Det var Elvis Presley som fikk meg til å synge rock & roll. Beatles fikk meg til å spille gitar. Bob Dylan fikk meg til å lytte på tekster... og det var Mikael Wiehe som fikk meg til å skrive egne ting. Mikael er ingen verdensartist, men han gjorde det: skrev egne ting. Jeg visste ikke at jeg kunne gjøre det... Det låt for jævligt første gangen (he-he)... men det er jo sånn som å bygge hus. Det første. du bygger går det jo ikke an å bo i, men det 10. kanskje."