Björn Afzelius & Mikael Wiehe Club 7, Oslo 1984
3

Av Gerd Johansen

Nye Takter nr 81, 22.06.1984

Det lå an til en stor kveld. Det syntes opplagt helt fra det øyeblikk nyheten ble kjent: At Mikael Wiehe og Björn Afzelius omsider skulle gjeste Oslo og Club 7 med den akustiske solidaritetskonserten de har høstet så mange lovord for i hjemlandet.

Utsolgt var det, fullt ble det og temperaturen i det tettpakkede kjellerlokalet steg faretruende allerede under Björn Afzelius’ oppvarmingsavdeling som åpnet med "Man kan inte äga varann" og slo an styrkenivået på ovasjonene etter en akkord. I drøyt tretti minutter holdt han det gående med sanger bundet sammen av småprat som vekslet mellom smålune anekdoter og varme, politiske erkjennelser. Med undring konstaterte han at solidaritetstanken og kampen for frihet som sprang ut av 68-opprøret ingenting hadde med alder eller generasjoner å gjøre. Hans og Wiehes solidaritetskonserter rundt om i Sverige samlet et publikum på alder med Hoola Bandoola da de oppsto for ti år siden, og den største forskjellen var at de unges kamp i dag ble styrt av magen og hjertet – ikke av intellektet som i ’68. Og det, sa Björn Afzelius, var 10.000 ganger mer verdt.


Det fikk han stormende applaus for. Fra et publikum som i alt vesentlig lot til å tilhøre Hoola Bandoolas menighet, som kunne tekstene på de fleste sangene fra Afzelius’ og Wiehes senere plater, og som drakk Coca Cola med stort velbehag mens de med engasjerte og varme ansikter solidariserte seg med Latin-Amerikas folk.

Bare ledsaget av akustisk gitar, fungerte Afzelius’ sanger et hakk sterkere enn Wiehes i forhold til slik vi kjenner dem fra platene. Antakelig fordi Wiehes komposisjoner alltid har vært bygget rundt tekstene, med et komp og et arrangement langt mer eksperimentelt enn Afzelius’ streitere, amerikansk-lydende rock. Men dermed er det ikke sagt at Wiehes avdeling var mindre sterk: Da han sang "Gökungen" var det ikke bare min rygg som ble skjemmet av gåsehud.

Siste avdeling var i sin helhet rettet mot USA-imperialismen, og nå sto Mikael Wiehe og Björn Afzelius sammen på scenen med sine akustiske gitarer og et enda krassere budskap til et enda svettere publikum.
- Hitlers uhyrlighet blir vanligvis dokumentert ved hjelp av mordet på 6 millioner jøder, sa Björn Afzelius et sted, og fortsatte: - Som USAs utenriksminister gjorde Henry Kissinger seg ansvarlig for 7 millioner døde vietnamesere – og nå drar han rundt og holder foredrag for 15.000 kroner i timen! Men på den annen side – hvem ville ikke gitt 15.000 for et foredrag av Adolf Hitler!

Stor jubel i salen, det politiske budskapet ble klarere enn noen sinne, "Victor Jara" fikk folks hjerter til å verke av medynk med Latin-Amerikas undertrykte nasjoner og hat til stjernene og stripene.
- Hver gang noen forsøker å gjøre noe for barna i Latin-Amerika kommer USA og forsvarer friheten, sa Mikael Wiehe, og nevnte konkrete eksempler som Allendes innføring av et gratis glass melk om dagen til alle barn i Chile, før han slo an åpningsakkordene til "Fågel Fenix".
 Men så forstummet gitarene igjen, og han fortsatte:

- Kanskje noen sier "Afghanistan?" Men geriljaen i Afghanistan kjemper for friheten til å føre kvinnene tilbake til kjøkkenet og føre dem i slør, friheten til å gjenopprette det gamle feudalherredømmet!

Og etter en kort pause: - At Sovjet inte har ett dugg där att göra, är en annan sak.

Et kraftig pipe- og booe-kor brøt løs i salen og viste i hvert fall at kveldens publikum slett ikke var bevisstløst kveg med en romantisk drøm om 1968. Og "Fågel Fenix" ble aldri det den kunne ha blitt. For store deler av publikum gikk glansen brutalt i oppløsning.

Men kanskje gjorde det ingenting om solidaritetsmyten fikk et menneskeligere preg. Kanskje tvang den lille erkjennelsen av partipolitisk tilhørighet folk til å ta stilling selv? Og da konsertens offisielle del ble avrundet med Bandoola-sangen "Rocksamba", var det ingen svikt i applausen – ekstranummer måtte til før det definitivt var takk for i kveld med Bertil Goldbergs store "Folkens kamp".

På pressekonferansen dagen etter blir jeg utskjelt som kunnskapsløs romantiker fordi jeg ikke ser forskjellen mellom den nicaraguanske frigjøringskampen og den reaksjonære geriljaen i Afghanistan, når jeg spør hvordan det er mulig å fordømme én stormakts intervensjon i ett land og anerkjenne en annens stormakt intervensjon i et annet.

Men hvordan kan egentlig lille jeg, sittende her i utkanten av verden, ha den hele og fulle oversikt over indre anliggender, kultur, tradisjoner, konflikter og geriljaers virksomhet i land på den andre siden av kloden? Må jeg ikke begrense mitt engasjement til å fordømme herrestatens innblanding og brutale bruk av fysisk og psykisk vold mot landets innbyggere?

Mikael Wiehe mente det var min plikt å sette meg så godt inn i disse indre anliggender når jeg tok meg den frihet å kritisere han for ikke å støtte geriljaen i Afghanistan.

- Selvsagt tar jeg avstand fra Sovjets innblanding! Ikke noe land har rett til å krenke et annet.

Han legger ironisk til at han trodde AKP i Norge, i likhet med i Sverige, var skrumpet inn til en liten, patetisk sekt, og overhører arrogant mine påstander om at raseri mot stormaktenes imperialisme ikke trenger være programfesta partipolitikk, men en sunn, menneskelig reaksjon.

Jeg spør hvordan han reagerte på pipekonserten kvelden før, men får aldri riktig tak i svaret, for en geskjeftig VG-journalist (som allerede har fått ha Wiehe på tomannshånd i tre kvarter) har ubedt trukket stolen sin inntil bordet vårt og bryter gledestrålende inn i samtalen for å fortelle hvor glad han er for at noen endelig våget å si det! At den afghanske geriljaen ikke på noen måte fortjente vår støtte.

Jeg prøver å overse den uhøflige og ukollegiale oppførselen, og begynner på et spørsmål som gjelder Sovjets innblanding i Eritrea, men igjen er VG-journalisten på plass for å hindre frekke, norske journalister i å sjenere Wiehe med nærgående spørsmål:

"Jeg skal si deg en ting, Mikael, konserten i går var bare fantastisk! Du hørte vel hvordan folk applauderte!?!"

Nok en gang biter jeg irritasjonen i meg og vil vite om Wiehe fordømmer Sovjets imperialisme i Europa? Jeg får et slags inntrykk av at Wiehe ikke har så store tankene om denne Lech Walesa og hans misforståtte ideér om "frihet" – "…og folk blir da virkelig ikke drept av terrorgrupper i gatene, hva?" – før VG-journalisten atter klipper det hele i stykker med et bestyrtet spørsmål om hvilken i all verden avis jeg kommer fra?!? Siden jeg synes dette er så viktig?!?

Jeg gir opp og spør om jeg har rett i mine mistanker om at tittelkuttet på Wiehes siste LP, ”Lindansaren”, egentlig handler om Wiehes litt bleknende forhold til Bob Dylan.

- På ingen måte. Den handler om hvordan artister blir store, med stadig økende risiko for å styrte til bunns…

Så tenker han seg om:
- Og den handler vel også om 68-generasjonens oppgang og fall…

Så kan jeg kanskje likevel ha rett?

- …mjo…om det är en som är mycket yngre enn jag som sjunger texten.

Det var en stor konsert, politisk dissonans kan ikke rokke ved det. Inntrykket av Wiehes og Afzelius’ nesegruse beundring for Cuba ble dessuten korrigert og utfylt på pressekonferansen dagen etter:

- Cuba er et byråkratisk og strengt samfunn. Men barna får mat og det finns ingen terrorpatruljer i gatene. Sånn sett er Cuba kommet lengst – fordi moralen er høy.

Allerede under konserten presiserte Wiehe at en av de tingene han hadde lært på Cuba var at ettpartisystemet ikke kan løse flertallets problemer, og dagen etter belyste han dette nærmere:

- Politisk mangfold er nødvendig i et godt samfunn. Feilen med vesten er at dette mangfoldet er basert på økonomi og ikke på ideologi.

Og som et a propos til Sovjet og den afghanske geriljaen:

- Man må jo være glad for at Iran klarte å hive ut USA. Men har det iranske folket fått det noe bedre under Khomeini?

Björn Afzelius og Mikael Wiehe har i øyeblikket ingen konkrete planer om flere solidaritetskonserter i Norge, men er åpne for invitasjoner. Overskuddet fra annenhver konsert de gir går til frigjøringsbevegelser et eller annet sted i Latin-Amerika og totalt håper de å få inn 300.000 kroner, som skal sikre et lite steg på veien mot frihet for alle verdens folk.

Men frihet er et relativt begrep, minner Björn Afzelius om:

- "Frihet" for meg er noe annet enn "frihet" for Ronald Reagan. For ham er det snakk om "Frihet til å myrde".

Gerd Johansen